Ikke bare forklarer Sidsel Wold i et nøtteskall de tragiske Midtøsten-konfliktene i denne samtalen med studiovert Annette Groth. Hun forteller også om veien frem til å bli NRKs kunnskapsrike og innsiktsfulle stemme fra denne kruttønnen av en region. Og den veien begynte med hennes interesse for historie og dernest oppdagelsen av språk som døråpner. – Å lære et nytt språk er som en nøkkel til et skattkammer, forteller Wold, som lærte seg hebraisk som ung, dernest arabisk og etter hvert tyrkisk. For tiden har korrespondenten permisjon for å skrive bok, men mye tid går med til å chatte med gamle venner og kontakter både i Israel, Gaza og Iran. – «Fikseren» min i Gaza har jeg kjent i 20 år, og nå sulter familien hans. Å se Gaza ligge i grus nå, er fortvilende. Det eneste jeg kan gjenkjenne der, er solnedgangen, sier Wold. Hver morgen tenker hun på vennene der nede når hun selv her hjemme kan ta seg en dusj og åpne et velfylt kjøleskap. – Hvordan håndterer man det? Jeg vender alltid tilbake til det samme; at verden er urettferdig, og at vi har trukket vinnerloddet, sier Wold.

Konfliktene i Midtøsten er kompliserte, og Sidsel Wold har alltid anstrengt seg for å forklare dem med en språkbruk som folk flest forstår. Formidlingsevnen hennes ble hedret med Riksmålsforbundets TV-pris i fjor. – Mitt språk er jo muntlig, og lytterne og seerne kan ikke høre setningen om igjen, så jeg har bare én sjanse til å komme frem med budskapet. Da må formuleringene være enkle og gode, sier riksmålsprisvinneren. Hun styrer derfor unna både fremmedord og moteord, som for eksempel «paradigmeskifte», «mulighetsrom» og «læringspunkter» – snublesteiner som hun kaller dem.

Juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris syntes hans bok "Aldri bedre" var så gripende og godt skrevet at han ble kåret til vinner i fjor. – Det er noe med ungdomstiden og dens universelle spørsmål som jeg finner utrolig interessant, sier Alexander Kielland Krag. Nylig var han studiogjest hos Ann-Rita Baade i Riksmålsforbundets podkast og fortalte om sitt forfatterskap og måten han bruker språket på for å nå frem til unge lesere. I "Aldri bedre" står et selvmord sentralt i fortellingen.

– Jeg er svært bevisst at de unge må oppleve språket som relevant og realistisk. Derfor skriver jeg fortellingen i førsteperson, og språket må være muntlig og ikke for pedagogisk. Men samtidig skriver jeg mer formelt enn ungdommene prater. Jeg er meg veldig bevisst at jeg er 33 år og prøver å skrive som en 17-åring. Det som ofte skjer, er at forfattere ender opp med å skrive «liksom-kult». Det verste jeg vet, er når jeg leser tre år gammel slang i en bok for ungdommer nå.

I 16 år har Thea Selliaas Thorsen arbeidet med å oversette «Metamorfoser» av den romerske dikteren Ovid. Hennes oversettelse fra latin av mesterverket – for første gang på norsk – har høstet ovasjoner og nylig også Kritikerprisen. Ingenting tilsa at hun som ung skulle falle så pladask for Ovid, et av litteraturhistoriens største navn, forteller hun i denne samtalen med Agnes Moxnes.

– Jeg er fra Tomter i Indre Østfold og hadde ikke engang latin på videregående, sier hun og ler. – Ennå husker jeg den dagen da jeg oppdaget Heroides – Heltinnebrev. Jeg kunne ikke tro at det hadde vært en poet i antikken som gjenfortalte hele litteraturhistorien fra Homer til Vergil på en helt ny måte – gjennom kvinneperspektivet, forteller Thea Selliaas Thorsen entusiastisk. «Metamorfoser» er et epos i versemålet heksameter, og hun valgte riksmål til oversettelsen.

– Dialekten min er fra Indre Østfold, men jeg har lagt meg til et riksmålsaktig språk når jeg skriver, forklarer hun. Eposet er en opphøyd og høytidelig sjanger hvor riksmålet passer veldig godt.

– På det verste kunne jeg bruke en hel dag på kun tre verselinjer, sier Erik Ringen om sin oversettelse av Dantes «Den guddommelige komedie». Oversettelses-maratonen av det berømte italienske verket ble i høst hedret med Thorleif Dahls pris og omtalt som en dikterisk oversetterbragd. Som juryen skrev: «Mang en gjendikter før Erik Ringen har forsøkt, men ingen har gjort «Den guddommelige komedie» fra 1300-tallet om til mer lettleste norske verk.» I denne samtalen med Agnes Moxnes forteller prisvinneren om de mange språklige utfordringene ved å gi noen av verdenslitteraturens ypperste tekster norsk språkdrakt.

Den drevne debattlederen i Dagsnytt 18 vil at flere skal ta ordet og gir tips i den nye selvhjelpsboken «Vinn diskusjonen» – enten det dreier seg om hverdagslig småprat i lunsjen eller argumentasjon i politiske møter. Men det handler ikke om «å gruse» motstanderen.

– Å vinne en diskusjon kommer an på hva man vil oppnå med den. Å vinne en diskusjon kan også være å lære noe nytt, å kunne se en sak fra flere sider, sier Sollund, som også viser hvordan man kan vinne over egen sjenanse og usikkerhet i samtaler.

Meningers mot, eller oppkjeftige unge menn? Døm selv! Sjefredaktør Danby Choi i subjekt.no og Simen Velle, leder av Fremskrittspartiets Ungdom, er blant de klareste – og for noen de mest kontroversielle – stemmene i samfunnsdebatten. Hva mener de om norsk språk, synkende lesing, litteratur og kultur generelt? Hvilke tre ting er det første de ville gjøre hvis de ble kulturminister? Møt Danby Choi og Simen Velle i samtale med Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg.

Han har en så karakteristisk skrivestil, at redaksjonen i Aftenposten har et eget verb for det: «Å sturle». Selv vil han ikke gjøre for stort nummer av dette og legger til, kledelig beskjeden: – En av redaktørene sa at det er fint å ha en Sturle i redaksjonen – men bare én! forteller Scholz Nærø i denne samtalen med Annette Groth.

I 2021 ble hans virtuose penn hedret med Riksmålsforbundets gullpenn. Forståelig nok er en av hans forbilder som skribent nettopp den første vinneren av Gullpennen – Dagbladets Arne Hestenes, som fikk prisen i 1985. Avispaltene har ikke lenger så mange slike skriveglade fargeklatter, men Scholz Nærø er tradisjonen tro og liker å leke med språket – og får frihet til å gjøre det.

Mest kjent er han for den mangeårige Aftenpost-spalten «Mitt Oslo», hvor alle slags osloborgere forteller om favorittsteder og det de liker best ved byen. – Noen har jo litt moro av at en bergenser har ansvaret for spalten «Mitt Oslo», men jeg tror det kan være en fordel å ha et utenfra-blikk på byen.

I denne episoden går statssekretær Wegard Harsvik (t.v.) ved statsministerens kontor til rette med dem som kaller Jonas Gahr Støre for en tåkefyrste. I episoden hvor temaet er retorikk, hevder han at statsministeren tvert imot er Nordens mest veltalende mann. Podkasten ble tatt opp bare noen timer før boken Partiet ble lansert. I intervjuet gjør Harsvik et unntak fra regjeringens prinsipp om ikke å gjenta negative merkelapper som "tåkefyrste". Grunnen til prinsippet er at merkelappene forsterkes hver gang de brukes, også når de benektes, sier han.

I samtalen med podkastvert Knut Lindh sier retorikk-ekspert Harsvik at det er veldig effektivt å sette negative merkelapper på politiske motstandere. – Hvis de gjentas, er det en fare for at de glir inn som en slags nøytral beskrivelse, påpeker han og viser til den amerikanske valgkampen. – Dette er med på å forråe klimaet i det politiske ordskiftet, sier Harsvik og understreker samtidig at man ikke når frem med et politisk budskap uten samtidig å appellere til folks følelser.