Ikke bare forklarer Sidsel Wold i et nøtteskall de tragiske Midtøsten-konfliktene i denne samtalen med studiovert Annette Groth. Hun forteller også om veien frem til å bli NRKs kunnskapsrike og innsiktsfulle stemme fra denne kruttønnen av en region. Og den veien begynte med hennes interesse for historie og dernest oppdagelsen av språk som døråpner. – Å lære et nytt språk er som en nøkkel til et skattkammer, forteller Wold, som lærte seg hebraisk som ung, dernest arabisk og etter hvert tyrkisk. For tiden har korrespondenten permisjon for å skrive bok, men mye tid går med til å chatte med gamle venner og kontakter både i Israel, Gaza og Iran. – «Fikseren» min i Gaza har jeg kjent i 20 år, og nå sulter familien hans. Å se Gaza ligge i grus nå, er fortvilende. Det eneste jeg kan gjenkjenne der, er solnedgangen, sier Wold. Hver morgen tenker hun på vennene der nede når hun selv her hjemme kan ta seg en dusj og åpne et velfylt kjøleskap. – Hvordan håndterer man det? Jeg vender alltid tilbake til det samme; at verden er urettferdig, og at vi har trukket vinnerloddet, sier Wold.

Konfliktene i Midtøsten er kompliserte, og Sidsel Wold har alltid anstrengt seg for å forklare dem med en språkbruk som folk flest forstår. Formidlingsevnen hennes ble hedret med Riksmålsforbundets TV-pris i fjor. – Mitt språk er jo muntlig, og lytterne og seerne kan ikke høre setningen om igjen, så jeg har bare én sjanse til å komme frem med budskapet. Da må formuleringene være enkle og gode, sier riksmålsprisvinneren. Hun styrer derfor unna både fremmedord og moteord, som for eksempel «paradigmeskifte», «mulighetsrom» og «læringspunkter» – snublesteiner som hun kaller dem.

Juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris syntes hans bok "Aldri bedre" var så gripende og godt skrevet at han ble kåret til vinner i fjor. – Det er noe med ungdomstiden og dens universelle spørsmål som jeg finner utrolig interessant, sier Alexander Kielland Krag. Nylig var han studiogjest hos Ann-Rita Baade i Riksmålsforbundets podkast og fortalte om sitt forfatterskap og måten han bruker språket på for å nå frem til unge lesere. I "Aldri bedre" står et selvmord sentralt i fortellingen.

– Jeg er svært bevisst at de unge må oppleve språket som relevant og realistisk. Derfor skriver jeg fortellingen i førsteperson, og språket må være muntlig og ikke for pedagogisk. Men samtidig skriver jeg mer formelt enn ungdommene prater. Jeg er meg veldig bevisst at jeg er 33 år og prøver å skrive som en 17-åring. Det som ofte skjer, er at forfattere ender opp med å skrive «liksom-kult». Det verste jeg vet, er når jeg leser tre år gammel slang i en bok for ungdommer nå.

I 16 år har Thea Selliaas Thorsen arbeidet med å oversette «Metamorfoser» av den romerske dikteren Ovid. Hennes oversettelse fra latin av mesterverket – for første gang på norsk – har høstet ovasjoner og nylig også Kritikerprisen. Ingenting tilsa at hun som ung skulle falle så pladask for Ovid, et av litteraturhistoriens største navn, forteller hun i denne samtalen med Agnes Moxnes.

– Jeg er fra Tomter i Indre Østfold og hadde ikke engang latin på videregående, sier hun og ler. – Ennå husker jeg den dagen da jeg oppdaget Heroides – Heltinnebrev. Jeg kunne ikke tro at det hadde vært en poet i antikken som gjenfortalte hele litteraturhistorien fra Homer til Vergil på en helt ny måte – gjennom kvinneperspektivet, forteller Thea Selliaas Thorsen entusiastisk. «Metamorfoser» er et epos i versemålet heksameter, og hun valgte riksmål til oversettelsen.

– Dialekten min er fra Indre Østfold, men jeg har lagt meg til et riksmålsaktig språk når jeg skriver, forklarer hun. Eposet er en opphøyd og høytidelig sjanger hvor riksmålet passer veldig godt.